Fisket var hovedbeskjeftigelsen ved kysten, fra Lista i sør til Vadsø i nord. I denne perioden økte befolkningen. De knappe jordressurser skjøv folk i større grad ut på havet. Fiskerinæringen kunne gi folk arbeid fordi det på denne tiden var store og faste innsig av fisk, og for det andre var markedsutviklingen svært gunstig fordi befolkningsveksten også var stor ute i Europa. Dette førte til en økende etterspørsel etter rimelige matvarer, og den norske fiskereksporten ble dermed mangedoblet mellom 1850- 1900. I tillegg til dette økte forbruket av fisk innenlands.
De norske fiskeriene var for det meste kystfiskerier etter de sesongmessige innsig av gyteferdig sild og torsk på senvinteren. Gytefiskeriene foregikk på en tid av året da det var stille i jordbruket. Derfor kunne fisket så lett kombineres med jordbruk, slik det var vanlig i hele fisker- Norge. Tallet på dem som hadde fiske til hoved- og binæring i 1865 var minst 90 000. Det var omtrent hver sjette yrkesaktive mann over 15 år. I tillegg ga fiskeriet jobb til svært mange kvinner. Når mennene hadde komt i land med fisken skulle kvinnene sløye den. For eksempel ble det å gane sild, fjerne gjeller og innvoller, kvinnfolkarbeid.


Bak selve fiskerne stod det også en rekke familiemedlemmer og andre som indirekte deltok i arbeidet ved å få stelle redskapene, utryste båtene og sløye fisken. De som bygget båtene og som handlet med fiskerproduksjonen var også et ledd i dette samarbeidet.
Ofte ble det drevet fiske i kombinasjon med jordbruk, og vi får derfor begrepet fiskerbonden. Grunnlaget for de fleste fiskerbønders livsform var den store fangsten av sild og torsk. (Disse bestod av 80 % av all fiske)
Det var naturgrunnlaget som bestemte hvordan fisket skulle ta form, og dermed også den sosiale strukturen i kystsamfunnet. Et viktig trekke ved det norske fisket, var at det foregikk ”i fjæresteinene” som det ble kalt. Fjordene var fiskens gyteplass og fiskeren trengte derfor ikke å dra langt til havs. I motsetting til Storbritannia trengte ikke Norge en havgående flåte, noe som gjorde at flere kunne delta i fisket. Båtene kunne være mindre og redskapene enklere. Norge fikk et massefiske.
De tradisjonelle redskapene garn og line, var fortsatt de vanligste for torskefisket. For å fange sild ble det brukt landnot eller drivgarn. Disse redskapene var dyre og derfor gikk flere sammen i båtlag og eide både redskap og båt i fellesskap. Dette skjedde særlig på sør- og vestlandet. Dette samarbeidet førte til mindre sosiale forskjeller blant folk på bygda. (Hele bygda deltok)
Fiskerbonden levde i en husholdningsøkonomi. Jorden og hjemmefisket gav mat til eget forbruk, mens sesongfisket gav pengeinntekter. Fiskerne kunne veksle mellom jorden og sjøen etter hva som gav størst utbytte. Dette gjorde at fiskerne fikk flere ben å stå på. Men det førte også til at de ikke var innstilt på å spesialisere seg på én næring, eller å investere i ny teknologi. (Var dyrt)


De viktigste fiskerslagene var sild og torsk. Silda ble saltet og lagt i tønner, og saltsild ble nå vanlig kost over hele landet. Torsken ble foredlet til tørrfisk, klippfisk og tran. Men også nye konserveringsmetoder ble tatt i bruk. En del fisk ble lagt på is før den ble eksportert, og mot slutten av 1800-tallet vokste hermetikkfabrikkene fram.
I 1865 utgjorde fisk 21 % av den totale eksporten av varer og tjenester. Hvis vi ikke regner med skipsfart, utgjorde fisket om lag halvparten av vareeksporten. Fisken ble eksportert etter hvilke fiskeslag som de forskjellige landene var interessert i. Spania tok klippfisken, Italia, Østerrike, Nederland, Belgia og Sverige kjøpte tørrfisken, og silda gikk østover til Sverige, Russland og Preusen.
Et spesielt marked var fra gammelt av skapt i nord mellom nordlendinger og russere. Russere kom hvert år og byttet sine varer mot fisk, denne handelen blir kalt pomorhandelen og hadde stor lokal verdi.

Ved siden av de store fiskeriene fantes det også nisjer i eksportfiskeriene for andre produkter. På Sørlandet fra Kristiansand til Stavanger var fisket av hummer, makrell og laks viktig. Skotske oppkjøpere tok seg av kontakten med et økende engelsk marked. Fra 1860-åra ble makrell og laks solgt ferskt på det engelske markedet, pakket i is og ofte sendt med dampruteskip til England. Fra 1860 begynte også eksporten av et nytt produkt, medisintran, utvunnet ved en ny metode av torskelever. Det engelske markedet fikk Møller’s tran, og fiskeren fikk doblet prisen på lever fra 1854 til 1868.


Nordpå og på Mørekysten var fisket fra gammelt av godt organisert. Væreieren utrustet fiskeren, holdt rorbu og hadde opparbeidet seg en hevd over det fiskehavet som hørte til hvert vær, der hans fiskere fikk fiske. Til gjengjeld hadde han rett til å kjøpe fangsten. Forholdet gav fiskerne trygghet og bedre leveforhold. Men mellom væreieren og fiskerne var det stor sosial og økonomisk avstand.
Væreiersystemet var ikke i takt med tidens tanker om fri næring, og i 1857 ble det vedtatt en egen lov for fisket i Lofoten. Loven etablerte fritt hav og et fritt fiske. Væreierne skulle ikke kunne eie noen del av havet for sine folk, og fiskerne skulle være fri til å sette sine redskap, selge fisk og kjøpe varer hvor som helst. Men væreierne forsvant ikke med loven. Kontrakten med fiskerne ble opphevet, men i realiteten så fortsatte det som før. Slik ble systemet heller utvidet i 1860-åra. Lofot-loven liberaliserte fisket og skapte stor frihet for fiskerne.
Fiskerne hadde brukt de samme metodene gjennom generasjoner, og mange var innbitte motstandere av nymotens teknikk og utenlandske påfunn. Her til lands skulle det fiskes på gamlemåten! Men utviklingen lot seg ikke stoppe, og omleggingen begynte for alvor i 1870-åra. Men det tok tid å legge om driften, for fiskerbåteierne manglet kapital. Derfor ble seil og årer de viktigste framkomstmidlene før århundreskiftet. Noen få fiskerbåter fikk satt inn dampmaskin, men de store endringene skjedde ikke før i tiåret etter 1900. Da revolusjonerte den bensindrevne eksplosjonsmotoren den norske fiskerflåten.